Geostrofiske

Geostrofiske vindar er vindar i store skala som oppstår når Corioliskraften i eit roterande referansesystem balanserer den horisontale trykkgradientkraften. Resultatet er at vinden går omtrent parallelt med isobarane, og hastigheita aukar der trykkflatene er tett saman. Fenomenet gjeld spesielt i mellom- og høgare delar av troposfæren og i open sjø, der friksjonen er liten og vindeoppkoma er relativt stabil.

I den geostrofiske tilstanden er akselerasjonen liten, og vindfeltet kan derfor karakteriserast av balansen mellom Corioliskraften og trykkgradientkraften. Dette fører til at vindretninga er nesten parallel med isobarer, medan ikkje alltid er stor åleinekrafta riktig. Geostrofiske vindar blir ofte brukt i meteorologisk analyse og i modellering for å tolke jetstrømmer, rossby-bølger og langsiktige mønster i vêr og hav.

Begrensningar: nær overflata er friksjon viktig og bryt balansen, slik at vindene blir ageostrofiske. Ved nær ekvator er Corioliskraften liten og den geostrofiske tilnærminga mindre nøyaktig. I buete eller dynamisk krevjande strømningar, som stormar og grenseflatesituasjonar, må ein betre bruke gradient- eller full dynamisk modeller, eller gradientvind som ein betre tilnærming.

Geostrofiske tekningar har namnet sitt frå ordet geostrofisk, som peikar mot balanse mellom jordrotasjon og trykkgradient i vêr- og havvindsystem.