friksjonen

Friksjon, også kalt friksjonen, er den kraften som oppstår mellom to kontaktflater når de er i kontakt og motsetter seg relativ bevegelse mellom dem. Den kan være statisk, når bevegelse ennå ikke har startet, eller kinetisk (slip), når flatene glir mot hverandre. Den statiske friksjonen varierer opp til et maksimum, som følger F_f,max = μ_s N, der N er normalkraften mellom flatene og μ_s er koeffisienten for statisk friksjon. Ved glidning blir friksjonen ofte tilnærmet konstant og lik F_f = μ_k N, der μ_k er den kinetiske friksjonskoeffisienten.

Amontons’ lover gir et historisk grunnlag for tørr friksjon: friksjonskraften er proporsjonal med normalkraften, avhenger i liten grad av kontaktflatearealet og av overflatematerialer og overflatestruktur. Den faktiske friksjonen varierer derfor med materialpar, overflatetilstand og tilstedeværelse av smøremiddel. I praksis er friksjonen ofte avhengig av tilstand, temperatur og slidinghastighet. Moderne forståelse utvider dette til mikro- og makroaksess-prinsipper, hvor adhesjon mellom asperiteter og kontaktdybdens realareal spiller en rolle.

Friksjon er sentral i tribologi, læren om friksjon, slitasje og smøring. Friksjonen kan være ønsket og nødvendig for kontroll av bevegelse og stopp, som i bremser og klosser, eller være en kilde til energitap og slitasje i maskiner. For design og utforming vurderes materialepar, overflateteknologi og smøremidler for å styre friksjonens størrelse og konsekvenser.