GPSsatellittene

GPSsatellittene er romfartøy i det globale posisjoneringssystemet (GPS), et verdensomspennende satellittnavigasjonssystem utviklet og drevet av USA. Systemet, ofte kalt Navstar GPS, ble startet av det amerikanske forsvarsdepartementet og fikk sin første satellitt i bane i 1978; full operativ kapasitet med en standardkonstellasjon på 24 satellitter ble oppnådd på 1990-tallet.

Satellittene befinner seg i mellomjordbane (MEO) omkring 20 200 km over jordoverflaten og kretser med en periode på omtrent 12 timer. De er fordelt i seks orbitalplan for å sikre global dekning; en konstellasjon kan variere fra 24 til 32 operative enheter inkludert reserve. Hver satellitt sender tidssignaler på flere frekvenser (bl.a. L1, L2 og L5) som gjør det mulig å beregne posisjon og tid for mottakere på bakken.

GPS består av tre segmenter: romsegmentet (satellittene), kontrollsegmentet (bakkestasjoner og kontrollsentre) og brukersegmentet (mottakere). Kontrollsegmentet overvåker satellittenes baner og klokkefunksjon, og utfører nødvendige korreksjoner. Civil bruk av GPS ble tidligere begrenset av Selective Availability, men denne funksjonen ble deaktivert i 2000, noe som forbedret nøyaktigheten for sivile mottakere.

GPSsatellittene brukes til navigasjon, tidssynkronisering, kartlegging, telekommunikasjon og vitenskapelige formål. Systemet er i modernisering med nye GPS III-satellitter som tilbyr bedre nøyaktighet, økt signalstyrke og bedre interoperabilitet med andre globale navigasjonssatellitter (f.eks. GLONASS, Galileo, BeiDou).