bakkestasjoner

Bakkestasjoner er anlegg som muliggjør toveis kommunikasjonsforbindelse mellom satellitter, andre rom- eller luftfartsplattformer og jordbaserte nettverk. De fungerer som grensesnitt mellom rombaserte eller luftfartsbaserte systemer og det terrestriske nettet, og brukes i telekommunikasjon, kringkasting, meteorologi, jordobservasjon og forskning, samt i enkelte forsvars- og industrisektorer.

Hovedoppgavene til en bakkestasjon er å rette antennen mot riktig satellitt og gjennomføre uplink og downlink av data, samt å konvertere mellom radiofrekvenssignaler og nettverksformater. En typisk bakkestasjon består av en eller flere parabolantenner (eller fasearray), LNB eller ODU for signalmottak og omforming, radioutstyr og modemer for sending og mottak, samt styrings- og overvåkingssystemer. Det finnes også kraftforsyningssystemer, ofte med UPS og reservekraft, og nødvendig kjøling. Driftsmiljøet er ofte klimakontrollert, og redundante komponenter er vanlig for å sikre høy tilgjengelighet.

Typer bakkestasjoner varierer fra store jordstasjoner tilknyttet kommersielle satellittnettverk til mindre VSAT-enheter brukt av bedrifter eller institusjoner. Det finnes også mobile eller midlertidige stasjoner for feltoperasjoner. Frekvensbruken inkluderer vanligvis C-, Ku- og Ka-bånd, og i spesialiserte tilfeller L- eller X-bånd. Bruk av frekvenser og tilordning av spektrum er regulert av internasjonale organer som ITU og nasjonale regulatoriske myndigheter, som sørger for koordinering og lisensiering for å unngå interferens.

Bakkestasjoner spiller en sentral rolle i globale kommunikasjonsnettverk ved å koble satellittdata til terrestriske nettverk og omsette signaler mellom ulike teknologiske plattformer. Relaterte emner inkluderer satellittkommunikasjon, jordobservasjon og internasjonal spektrumregulering.