satellittnavigasjonssystem

Satellittnavigasjonssystem, ofte forkortet GNSS (Globalt Navigasjonssatellittsystem), er et globalt nettverk av satellitter som gir posisjon, hastighet og tid til mottakere over hele jorden. Systemet består av tre hovedkomponenter: romsegmentet (satellitter i bane som sender signalsignaler), kontrollsegmentet (grunnstasjoner som overvåker satellittene, oppdaterer bane- og klokkeinformasjon) og brukersegmentet (GNSS-mottakere i biler, smarttelefoner og andre enheter).

Romsegmentet består av satellitter i bane rundt jorden som sender tidskoder og statusinformasjon. Kontrollsegmentet består av stasjoner som overvåker satellittene, oppdaterer banedata (ephemeris) og klokken for å sikre nøyaktighet. Brukersegmentet er mottakere i kjøretøy, telefoner og andre enheter som beregner posisjon ved å måle signalenes tidsforsinkelse og kjente banedata.

De mest kjente GNSS-konstellasjonene er GPS (USA), GLONASS (Russland), Galileo (EU) og BeiDou (Kina). Det finnes også regionale systemer som NavIC (India) og QZSS (Japan). Mange mottakere bruker flere konstellasjoner samtidig for bedre dekning og presisjon.

Nøyaktigheten varierer, men typiske offentlige signalkonstellasjoner gir horizontale presisjoner på noen få meter. Med augmentasjonssystemer som SBAS (for eksempel EGNOS i Europa, WAAS i Amerika), DGPS og RTK/PPP-teknikker kan nøyaktigheten forbedres til centimeter- eller decimeternivå i spesialiserte applikasjoner.

Anvendelser inkluderer navigasjon i kjøretøy og luftfart, skipsfart, kartlegging, landmåling, landbruk og tidsstempling for datanettverk og mobilkommunikasjon. Begrensninger inkluderer signalblokking i tett bymiljø, multipath, atmosfæriske feil og klokkeavvik, samt risiko for jamming og spoofing. Fremtidig utvikling fokuserer på tettere konstellasjoner, bedre signaler og integrasjon med terrestriske sensorer.