Funksjonsforringelse

Funksjonsforringelse er en tilstand der en persons evne til å utføre funksjoner eller aktiviteter reduseres. Det kan omfatte fysiske, kognitive eller sensoriske områder og kan påvirke daglige aktiviteter, mobilitet, selvhjelp og kommunikasjon. Begrepet brukes ofte i helsevesenet for å beskrive endringer i funksjonstilstanden hos individer, særlig hos eldre, men kan oppstå i alle aldersgrupper som følge av sykdom, skade eller svikt i et organsystem.

Årsaker og risikofaktorer inkluderer aldring og kroniske sykdommer som hjerte- og karsykdommer, diabetes og lungesykdommer, samt nevrodegenerative tilstander som demens. Andre bidragende faktorer er snaut ernæring, sarkopeni, syns- og hørselsnedsettelser, psykiske helseutfordringer, polyfarmasi, immobilitet og sosial isolasjon. Akutte hendelser som slag, infeksjoner eller delirium kan også føre til kortvarig eller vedvarende funksjonsforringelse.

Måling av funksjonsforringelse skjer ofte gjennom vurderinger av daglige aktiviteter (ADL og IADL), balanseting og gangehastighet, muskelstyrke og kognitive tester. Noen nedgangstegn kan være reversible ved behandling av underliggende årsaker, livsstilsendringer eller rehabilitering, mens andre kan være mer progressive og motstandsdyktige mot behandling.

Konsekvenser inkluderer redusert selvstendighet, økt behov for pleie og bistand, hyppigere sykehusinnleggelser og potensiell institusjonalisering. Økonomiske og sosiale kostnader er viktige hensyn, og virkningen varierer mellom primærhelsetjenesten, geriatrisk behandling og rehabiliteringsenheter.

Forebygging og behandling vektlegger tverrfaglig tilnærming: regelmessig fysisk aktivitet, spesielt styrke- og balansetrening, riktig ernæring og væskeinntak, god kronisk sykdomsbehandling, kognitiv stimulering, søvn og fallforebyggende tiltak. Medikamentgjennomgang, boligtilrettelegging og støtte fra pårørende og fagpersoner spiller også viktige roller.