EØSregelverket

EØSregelverket er betegnelsen på den delen av lovgivningen som følger av avtalen om Det europeiske økonomiske område (EØS) og som gir de fleste EU-rettsakter virkning i EØS-området. EØS-avtalen ble undertegnet av EU og de tre EFTA-statene Island, Liechtenstein og Norge og trådte i kraft i 1994. Hovedformålet er å etablere en felles indre markedsordning med fri flyt av varer, tjenester, personer og kapital, også for partene som ikke er EU-medlemmer.

Omfang og innhold: EØSregelverket implementerer store deler av EU’s indre markedslovgivning (acquis) i EØS-statenes rettssystem. Dette inkluderer regler om konkurranse og statlige støtteordninger, offentlige anskaffelser, forbruker- og miljøstandarder, samt spesifikke regler for tjenesteytelser, betaling og kapitalbevegelser. Norge, Island og Liechtenstein følger i praksis de samme kravene som EU-landene når det gjelder å sikre like konkurransevilkår og tilgang til markedet.

Prosess og institusjoner: Endringer i EU-lovgivningen som utgjør EØS-rett, tas inn gjennom beslutninger i EØS-komiteen og blir deretter transponert til nasjonal lovgivning. Overvåkning og sparsjon av lovoverholdelse skjer gjennom EFTA Surveillance Authority (ESA) og EFTA Court, mens nasjonale myndigheter implementerer reglene i praksis. Norge og andre EØS-statene deltar også i Schengen-samarbeidet, hvilket regulerer grensekontroll og visse visumordninger utenfor selve EØS-regelverket.

Praktiske konsekvenser: EØS-regelverket gir tilgang til en stor og åpen indre marked, men innebærer også fravær av full EU-medlemskap: landet deltar ikke i EU-budsjett, felles landbrukspolitikk eller enkelte politiske områder, og lover kan tilpasses av nasjonale myndigheter innenfor EØS-avtalens rammer.