Diurerabehandling

Diurerabehandling refererer til bruk av legemidler som øker urinutsöndringen for å fjerne overflødig væske og/eller senke blodtrykket. Behandlingen brukes ved tilstander som væskeoverskudd (ødem), hjertesvikt, nyresykdommer og levercirrhose, samt ved visse former for hypertensjon. Vedlikeholdsbehandling kan bidra til symptomlindring og bedret organfunksjon hos mange pasienter.

Hovedgruppene diuretika

- Loopdiuretika (for eksempel furosemid, bumetanid) virker i Henles sløyfe og gir kraftig væskedrag; brukes ofte ved alvorlig ødem og akutt hjertesvikt.

- Thiazider (for eksempel hydroklorothiazid, indapamid) virker i distal tubulus og er vanlig ved hypertensjon og mindre ødemer.

- Kaliumsparende diuretika (for eksempel spironolakton, eplerenon) reduserer kaliumutskillelse og brukes ofte ved hyperaldosteronisme, hjertefeil og visse nyresykdommer.

- Øvrige typer inkluderer osmodiuretika og karbonsyrehemmere (acetazolamid) i mer spesialiserte situasjoner.

Administrasjon og overvåking

Diuretika kan tas som tabletter eller gis som intravenøs behandling ved behov. Det anbefales ofte å ta dosen tidlig på dagen for å unngå nattlig urinering. Overvåking er viktig: kontroll av elektrolytter (natrium, kalium), nyrefunksjon, vekt, blodtrykk og diuresese. Thiazider kan øke urinsyre og påvirke glukosetoleransen; loopdiuretika kan gi større elektrolyttforstyrrelser og risiko for dehydrering.

Viktige hensyn og bivirkninger

Bivirkninger inkluderer elektrolyttforstyrrelser (hypokalemi ved loop/thiazider, hyperkalemi ved kaliumsparende diuretika), dehydrering og nyrefunksjonspåvirkning. Diurerabehandling må tilpasses individuelt og tas i betraktning ved kombinasjoner med andre legemidler, som NSAIDs, ACE-hemmere/ARB og litium.

Se nødvendigvis kliniske retningslinjer for spesifikke indikasjoner og dosering.