Brakkvannige

Brakkvannige refererer til forhold eller organismer som lever i brakkvann, en blanding av ferskvann og sjøvann. Saliniteten i brakkvannige områder ligger vanligvis mellom omtrent 0,5 og 30 praktiske salinitetsenheter (PSU), avhengig av lokale forhold. Brakkvann oppstår der ferskvann møter havvann, som ved elvemunner, estuaries, deltaer, kystlaguner og saltmyrer, samt i enkelte innsjøer og kanaler som påvirkes av tidevann og nedbør.

Saliniteten i brakkvann varierer over tid, påvirket av tidevann, nedbør, evaprasjon og årstid. Dette skaper miljøer med skiftende forhold som krever spesialiserte tilpasninger hos de organismer som lever der. Organismer i brakkvannige områder er ofte euryhaline, dvs. i stand til å tolerere bredt spekter av salinitet, og de kan bevege seg mellom fersk- og sjøvann i løpet av livssyklusen.

Habitater som estuarier, elvemunninger, saltmyr og gjengroende våtmarker huser et mangfold av fisk, krepsdyr, fugler og plantsamfunn som er tilpasset varierende salinitet. Eksempler på livsformer omfatter ulike typer fociforme fisk som tolererer endringer i salinitet, samt halofyter som tåler saltvann, gramineer og andre saltetolerante planter som binder sediment og bidrar til økosystemets struktur.

Brakkvannige økosystemer spiller viktige roller som yngel-/larvehabitat, biodiversitetskilder, karbonlagring og vannrensing. De er imidlertid sårbare for menneskelig påvirkning som forurensning, avbøyning av elveløp, utfylling og klimaendringer som endrer tidevannsmønstre og salinitetsregimer.