Saliniteten

Saliniteten er konsentrasjonen av oppløste salter i vann. I hav- og oceanografi brukes ofte måleenheten Practical Salinity Units (PSU) etter Practical Salinity Scale 1978 (PSS-78). Verdier er i prinsippet dimensjonsløse, men numerisk gjelder omtrent 35 for gjennomsnittlig havvann. Salinitet kan også angis i promille (‰) eller i gram salt per kilogram vann (g/kg). Målinger gjøres vanligvis ved å måle elektrisk ledningsevne, som øker med saltinnhold, og noen ganger med refraktometri for feltestimater.

Globale havområder har et gjennomsnitt rundt 35 PSU, men saliniteten varierer lokalt. Øyeblikk med høy fordamping og lav nedbør, slik som i subtropiske områder, gir høyere salinitet; områder med omfattende ferskvannstilførsel fra elver og issmelting har lavere salinitet. Den kjemiske sammensetningen består av hovedioner som Na+, Cl-, SO4^2-, Mg^2+, Ca^2+ og HCO3-. Nær elvemunninger finner man estuarier med brakkvann, og innsjøer kan være ferskvannsprioriterte eller saltvannspåvirkede avhengig av tilførsel.

Salinitet påvirker fysiske og biologiske egenskaper. Den bestemmer vannets tetthet og dermed vannlagdeling og sirkulasjon (termohalin sirkulasjon), samt osmotisk trykk, frysepunkt og elektrisk ledningsevne. Den har derfor betydning for marine økosystemer, drift av skip og prosesser som vannbehandling og marin infrastruktur.

Praktiske anvendelser omfatter desalinasjon av sjøvann til drikkevann og landbruk, samt overvåking av kystområder for å håndtere saltinntrengning i grunnvann og jordbruk. Endringer i havets salinitet kan skyldes klimaendringer, havnivåstigning, endringer i nedbørsmønstre og vanningspraksis, og kan påvirke land- og økosystemers sårbarhet.