Årsakvirkning

Årsakvirkning refererer til forholdet mellom hendelser der en årsak fører til eller gjør det sannsynlig at en virkning oppstår. Dette forholdet innebærer ofte en tidsmessig rekkefølge, en mekanisme som kobler årsaken til virkningen, og en viss regelmessighet over gjentatte situasjoner.

Det skiller mellom deterministisk årsakssamband, der virkningen uunngåelig følger av årsaken, og probabilistisk årsakssamband, der årsaken øker sannsynligheten for virkningen. Det skilles også mellom nødvendige og tilstrekkelige betingelser: en betingelse kan være nødvendig, men ikke alene tilstrekkelig, eller være tilstrekkelig, men ikke nødvendig. I praksis skilles ofte korrelasjon fra faktisk årsakssammenheng, som krever tidsrekkefølge og kontroll for forstyrrende faktorer.

Teorier om årsakssammenheng inkluderer regularitetsteorien, som ser årsak–virkning som et mønster av konstant forbindelse; motfaktorteorien, som definerer årsak ved at hvis X ikke hadde skjedd, ville Y ikke skjedd; manipulasjonsteorien, som understreker at kausale forbindelser avhenger av muligheten til å manipulere årsaken; og probabilistiske tilnærminger, der årsak innebærer en økning i sannsynligheten for virkningen.

Måter å studere årsakvirkning inkluderer eksperimentelle metoder som randomiserte kontrollerte studier, samt beretninger og observasjonsstudier og statistiske teknikker som regresjonsanalyse, grafiske modeller (DAG-er) og tilnæringer som Granger-kausalitet. Innen medisin og samfunnsvitenskap er også vurdering av mekanismer og eksperimentelle intervensjoner viktig.

Begrensninger: kausalitet kan være komplisert ved multifaktoriell årsak, tidsskift og kontekst. Vanlige feil inkluderer post hoc-argumenter og confounding. Bruken av årsak–virkning er viktig i vitenskap, politikk og rettsvesen, men må alltid vurderes kritisk og transparent.