vannbeskyttelsessoner

Vannbeskyttelsessoner er geografiske områder rundt drikkevannskilder som er satt av for å beskytte vannkvaliteten mot forurensning. De kan omfatte innsjøer, elver, deres overflatevann og grunnvannskilder som brønner og borehull.

Formålet er å redusere risiko for forurensning fra menneskelig virksomhet og naturforhold som kan påvirke drikkevannet, og å sikre trygt vann og en bærekraftig forvaltning av vannressursene.

Reguleringen varierer mellom land og regioner, men i Norge er vannbeskyttelsessoner vanligvis fastsatt i kommunale eller regionale planer og formulert i relevante regler som bestemmer hva som får brukes i sonen og hvilke tiltak som er påkrevd. Dimensjonering og grenser kan være definert i lokale vannvernsforskrifter eller forurensningsloven og offentlige planer.

Soneinndeling: I mange systemer deles vannbeskyttelsessonen inn i flere soneverk: en sone nærmest vanninntaket (strengest), en mellomzone og en ytterligere sone hvor enkelte aktiviteter tillates, ofte under strengere krav til avstand, avløp og avfallshåndtering. Antallet soner og navnene kan variere.

Begrensninger og krav: Innen sonene gjelder normalt restriksjoner på utslipp av forurensninger, oppbevaring av farlige stoffer, lagring av drivstoff, håndtering av avløpsvann og gjødselbruk, oppføring av bygg og anlegg, samt krav om behandling av avløp og overvåking. Eksisterende virksomheter kan få overgangsordninger og krav om tiltak for å redusere risiko.

Prosess og håndhevelse: Opprettelsen skjer gjennom kartlegging, offentlig høring og vedtak i relevant myndighet. Overvåking og håndhevelse ivaretas av kommunale eller statlige etater.