utånding

Utånding, eller ekspirasjon, er den delen av respirasjonen hvor luft forlater lungene. Den motsatte fasen er innånding. Ved hvile er utånding vanligvis passiv og skjer når lungene og brystveggen trekker seg tilbake etter å ha blitt utvidet under innånding.

Mekanismen består i at luft strømmer ut fordi alveolærtrykket blir litt høyere enn atmosfærtrykket. Lungene og brystveggene har elastisk tilbakefrekking som driver luften ut. Dette innebærer en relativt enkel, passiv prosess som gjør at utånding ofte krever lite muskelarbeid under hvile.

Ved fysisk aktivitet eller hoste kan utånding være aktiv. Ekspirasjonsmuskulaturen, blant annet i mellomribbe- og bukeregionen, bidrar til å presse luft ut raskere, mens diafragma vanligvis slapper av for å lette utløpet av luft.

Regulering av utånding skjer via respirasjonscenteret i hjerne­stammen (medulla oblongata og pons), som styrer frekvens og dybde. Kjemoreseptorer i arterier og i hjernen reagerer spesielt på nivåer av karbondioksid og hydrogenioner, og i mindre grad oksygen, for å opprettholde riktig blodgassbalanse.

I kliniske sammenhenger måles utåndingsfunksjon ofte med spirometri. Hos friske voksne er utåndingen effektiv, men ved obstruktive lungesykdommer som KOLS og astma kan utånding være forlenget eller luftstrømmen begrenset, noe som gir hoste, pustevansker og redusert ventilasjon.