uførhet

Uførhet er tilstanden der en person har betydelig eller varig nedsatt arbeidsevne eller funksjonsevne som følge av helseproblemer, enten det er fysiske eller psykiske forhold. Uførhet kan være permanent eller midlertidig, og den kan være helt eller delvis. Fastsettelsen skjer ofte i samråd mellom lege og NAV, og bygger på medisinske vurderinger samt vurdering av hva personen kan gjøre i arbeidslivet.

Årsaker til uførhet er mangfoldige: alvorlige sykdommer, langvarige smerter, funksjonshemming, skader eller psykiske lidelser. Vurderingen av arbeidsevnen tar sikte på restarbeidsevne og behov for tilrettelegging. Begreper som uføregrad brukes for å beskrive i hvilken grad arbeidsevnen er nedsatt, fra delvis redusert arbeidsevne til full uførhet (100 prosent).

I Norge reguleres uførhet gjennom folketrygdloven og tilhørende regelverk. NAV har ansvar for kartlegging, utbetaling av ytelser og oppfølging. Personer med varig nedsatt arbeidsevne kan ha rett til uføretrygd fra folketrygden. I løpet av et rehabiliteringsforløp eller ved behov for tilrettelegging i arbeid kan også andre støtteordninger være relevante, som arbeidsavklaringspenger (AAP) eller andre ytelser.

For samfunnet er uførhet en del av mangfoldet i arbeidsstyrken. Tilrettelegging, universell utforming og effektive hjelpemidler er avgjørende for inkludering. Dette innebærer tilgjengelighet i offentlige rom, tilpasset arbeidsplass og helhetlig rehabilitering som kan bidra til økt deltakelse i arbeidslivet og samfunnet.