toleransestablingsanalyse

Toleransestablingsanalyse er en systematisk metode for å vurdere hvordan toleranser på individuelle komponenter stables opp i den totale dimensjonen til en sammensetning, og hvordan dette påvirker funksjon, passform og produksjonskrav. Målet er å sikre at sluttproduktet oppfyller kravene til funksjonalitet og kvalitet, samtidig som produksjonskostnader og risiko for feil reduseres. Analysen brukes tidlig i designfasen og under produktutvikling for å identifisere kritiske toleranser og områder hvor små endringer gir stor effekt.

Metoder for toleransestablingsanalyse omfatter blant annet: worst-case (deterministisk) analyse, hvor alle grenser tas ut i en konservativ beregning; statistisk toleranseanalyse, som bruker sannsynlighetsfordelinger for bidragsyterne og ofte gir et mer realistisk bilde av produksjonsvariasjon; og Monte Carlo-simulering, som kjører mange tilfeldige prøver for å estimere sannsynligheten for ulike utfall. I praksis identifiseres dimensjonale bidragsytere, tildeles toleranser og fordelinger, og den samlede variansen beregnes for å vurdere hvor ofte sluttforhold oppfyller kravene.

Relasjonen til geometrisk dimensjonering og tolerering (GD&T) er sentral, siden geometritoleranser og stillings-, rundhets- og flathetsskranker ofte styrer samspillet mellom deler og sluttmontering. Verktøy inkluderer regneark, spesialisert analyse- eller CAD-programvare, og data fra produksjonsprosesser. Anvendelsesområder omfatter mekaniske produkter, bil, luftfart og elektronikk, der kravet til presis passform og pålitelighet er avgjørende. Fordelene inkluderer forbedret kvalitet, redusert kostnad knyttet til feil og redesign, samt mer målrettede toleranseoptimalisering. Begrenser seg ofte av antakelser om toleransefordelinger og avhengigheter mellom bidragsytere.