svovelkretsløpene

Svovelkretsløpene beskriver bevegelsen av svovel mellom atmosfæren, hydrosfæren, litosfæren og biosfæren, drevet av biologiske, kjemiske og geokjemiske prosesser. Svovel forekommer i mange mineraler og i organiske forbindelser. De viktigste naturlige kildene er forvitring av bergarter og vulkansk aktivitet, som frigjør svovel til jord og vann, samt utslipp av svoveldioksid (SO2 til atmosfæren). Den største svovelreservoiren finnes i havet som sulfat i løs form, mens bergarter og organismer innehar betydelige mengder i fast form og i organisk svovel. Gjennom komplekse fluxer rører svovel seg mellom vann, sedimenter, jord og levende organismer.

De viktigste biogeokjemiske prosessene inkluderer oksidasjon av sulfider og sulfidiske forbindelser til sulfat, drevet av svovel-oksiderende bakterier og abiotiske reaksjoner; og reduksjon av sulfat tilhydrogensulfid under anaerobe forhold, en prosess som drives av sulfat-reduerende bakterier. Planter og mange mikroorganismer absorberer sulfat og inkorporerer svovel i organiske forbindelser. Organisk svovel mineraliseres tilbake til sulfat ved nedbrytning, og svovel kan danne sulfider og svovelmineraler som pyritt i sedimenter og bergarter. Atmosfæriske prosesser og nedbør fungerer som transportveier og avsetningsmekanismer som kompletterer den terrestre og marine syklusen.

Humane aktiviteter påvirker svovelkretsløpene betydelig. Forbrenning av fossile brensler frigjør svoveldioksid som danner sulfatpartikler i atmosfæren og fører til sur nedbør, noe som acidifiserer vannkilder og jord og påvirker økosystemer. Gruvedrift, avfallshåndtering og industriell aktivitet kan også endre den mikrobielle og kjemiske balansen i svovelkretsløpet.