strålevern

Strålevern er det systemet av regler, prinsipper og institusjoner som har til formål å beskytte mennesker og miljø mot skadelige virkninger av ioniserende stråling. Omfatter beskyttelse mot stråling fra medisinske undersøkelser og behandlinger, industriell og vitenskapelig bruk av stråling, kjernekraft og tilsyn med naturlige og menneskeskapte kilder.

Grunnprinsippene er vurdering, begrunnelse og optimalisering. Begrunnelse betyr at enhver bruken av stråling må være faglig rettferdig og gi netto nytte. Optimalisering, ofte referert til ALARA, søker å holde eksponeringen så lav som rimelig mulig uten at nytten avvikles. Det finnes faste dosegrenser for yrkeseksponering, offentlig eksponering og for spesielle grupper.

Eksponering deles gjerne i yrkesmessig, medisinsk og offentlig, og i ekstern og intern eksponering (innånding/inntaking av radioaktive stoffer). Dosebegreper inkluderer effektiv dose og organdose, målt i sievert. Risikoen er doseavhengig, men varierer med vevssensitivitet og individuell mottakelighet.

Regelverk og tilsyn blir gitt av nasjonale myndigheter som fastsetter krav til lisensiering, overvåking og beredskap. Internasjonale retningslinjer fra ICRP, IAEA og EEA-rammeverk påvirker nasjonale regler.

Anvendelse: medisinsk radiologi og nuklearmedisin har strenge sikkerhetsrutiner for å minimere pasient- og personaleeksponering; industriell radiografi, bruk av radiotracere og forskningsmiljøer følger tilsvarende beskyttelsestiltak som shielding, overvåking og avfallsbehandling.

Utdanning og kultur: fagpersonell innen strålevern får spesialisert opplæring i strålevern, dosimetri og beredskap. Offentlig informasjon fokuserer på doseforståelse og beskyttende tiltak ved hendelser.