språkforstyrrelser

Språkforstyrrelser er en samlebetegnelse for tilstander der en person har betydelige vansker med å forstå eller bruke språk, enten i tale, skrift eller tegnspråk. Forstyrrelsene varierer i årsak, alder ved debut og omfang. De deles ofte inn i utviklingsmessige språkforstyrrelser som oppstår i barndommen, og ervervede språkforstyrrelser som følger av hjerneskade senere i livet. Språkforstyrrelser er ikke nødvendigvis knyttet til hørselsproblemer eller generell utviklingshemming, og de kan påvirke kommunikasjon, skole og sosial deltakelse.

Utviklingsmessig språkforstyrrelse (oftest omtalt som utviklingsmessig språkforstyrrelse hos barn) er en av de vanligste årsakene til språkvansker i barndommen. Barnet kan ha begrenset ordforråd, vansker med grammatikk og setningsoppbygging, samt utfordringer med å forstå instruksjoner og bruke språket i lek og samhandling. Årsaker er ofte multifaktorielle og kan være delvis arvelige. Diagnose stilles av logoped etter systematisk utredning. Behandling innebærer målrettet språkterapi og tiltak både hjemme og i barnehage eller skole.

Ervervede språkforstyrrelser oppstår etter hjerneskade, for eksempel ved slag, traumatisk hodeskade eller sykdom som påvirker språket hos voksne. Den vanligste tilstanden er afasi, som kan medføre nedsatt forståelse, uttrykk eller lese- og skriveferdigheter. Behandling gjelder språkterapi (logoped), tilrettelegging i arbeid og samfunn, samt bruk av støttemidler og kommunikasjonsstrategier.

Vurdering og behandling innebærer tale- og språkvurdering, kartlegging av språkforståelse, ordforråd, grammatikk og funksjonell kommunikasjon, samt hørselssjekk. Behandling skjer ofte i tverrfaglige team og inkluderer foreldre, lærere og arbeidsgivere. Tidlig innsats øker sjansen for bedre funksjon og livskvalitet, men språkforstyrrelser kan være vedvarende og kreve langsiktig oppfølging. Språkforstyrrelser er separate fra stamming og andre tale- eller stemmevansker.