sosiotekniske

Sosiotekniske refererer til en tilnærming som ser på samspillet mellom sosiale og tekniske deler av systemer, slik som organisasjoner, arbeidsprosesser og teknologiske verktøy. Den understreker at effektive løsninger krever at menneskelige og teknologiske elementer planlegges og tilrettelegges i fellesskap, ikke isolert.

Opprinnelse: Begrepet stammer fra sosioteknisk systemteori utviklet av forskere ved Tavistock Institute på 1950- og 1960-tallet, særlig av Eric Trist og Ken Bamford. Teorien hevder at ytelse og trivsel oppnås gjennom fellesoptimalisering av de sosiale og tekniske subsystemene, og at organisasjoner er åpne, komplekse, og preget av menneskelig læring og tilpasning.

Kjernen: Nøkkelprinsippene inkluderer fellesoptimalisering av arbeidssituasjon og teknologi (tidligere kalt joint optimization), gjensidig formgiving (teknologi former arbeid, arbeid former teknologi) og tilpasningsevne (organisering som tilpasser seg endringer). Begrepet vektlegger også at systemdesign bør være brukerdrevet, og at organisatoriske strukturer, arbeidsprosesser og verktøy må være i samsvar.

Anvendelse: I praksis brukes sosioteknisk tilnærming innenfor ergonomi, arbeidsdesign, endringsledelse og informasjonssystemer. IKT-prosjekter og brukerinvolvering, deltakende design og tverrfaglige team blir sett på som essensielle for å oppnå fremtidssikre løsninger.

Kritikk: Metoden kan være tidkrevende og krevende å implementere, og måler ofte kvalitative effekter. Kritikk inkluderer risiko for konflikter mellom sosiale og tekniske krav og utfordringer med å operationalisere fellesoptimalisering i store organisasjoner.