rettergangsmåten

Rettergangsmåten er det juridiske rammeverket for hvordan saker behandles i norske domstoler. Begrepet dekker prosedyrer i både sivile og strafferettslige saker og beskriver hvordan en sak brings, forberedes, blir rettsforfattet og avgjort, samt hvordan den kan ankes. Rettergangsmåten omfatter regler om partenes representasjon, bevisførsel og domstolenes rolle gjennom hele prosessen.

Viktige lover og institusjoner i rettergangsmåten er Tvisteloven (civil procedure) og Straffeprosessloven (criminal procedure), supplert av andre lover og prosessregler. Saker behandles vanligvis i tingretten, med mulighet for anke til lagmannsretten og videre til Høyesterett. I straffesaker står aktor som påtalemyndighet, mens private parter kan være forsvarere eller selv representere seg. i sivile saker er det ofte saksøker og saksøkta som står i sentrum, med partenes advokater eller representanter.

Hovedtrekk ved prosessen inkluderer innledning av saken (kren i sivile saker via stevning eller i straffesaker via tiltale), skriftlige innspill og prosessuell forberedelse, hovedforhandlinger med partsdisponering, vitneundersøkelser og eventuelle sakkyndige bevis, samt domsavsigelse og eventuelle rettelser. Bevisbyrden ligger som regel hos den som påstår noe, mens straffesaker følger en strengere bevisstandard som innebærer et høyt krav til bevis for skyld.

Rettergangsmåten har som mål å sikre rettferdig prosess, like konkurransevilkår, offentlighet i forhandlingene og effektivitet. Domstolene har ansvar for å lede sakene, sikre saklighet og nøytralitet, og for å legge til rette for en hensiktsmessig og åpen prosess. Vern mot urimelig forsinkelse og muligheten for påtalemyndigheten eller saksøkte å anke gir tillegg til rettssystemets kontrollorgan.