referanseintervallet

Referanseintervallet er den verdien eller det området som de fleste friske personer forventes å ligge innenfor for en gitt laboratorieanalyse. Det brukes som et verktøy for å tolke individuelle prøvesvar og skille normale funn fra unormale.

Det fastsettes vanligvis ved å analysere prøver fra et representativt utvalg av friske personer og opprette et interval som dekker omtrent 95 prosent av denne gruppen, ofte som 2,5 og 97,5 percentil. Intervallene kan være kjønnsspesifikke og aldersavhengige, og for enkelte analyter finnes egne intervaller i forhold til graviditet eller spesifikke undergrupper. Analysametodene og prøvetakingsforholdene kan påvirke størrelsen og grensene for intervallet.

Bruksområde og tolkning: et resultat innenfor referanseintervallet betraktes som normalt for det aktuelle analyten. Resultater utenfor intervallet kan indikere en potensiell avvik, men er ikke i seg selv en diagnose; klinisk kontekst, gjentatt testing og vurdering av forhold som prøvetakingstid, prøvetype, fastende status og laboratoriets målepresisjon er viktig.

Begrensninger og oppdateringer: intervallene er metode- og populasjonsavhengige og bør ikke følges ukritisk på tvers av laboratorier eller befolkningsgrupper. De oppdateres når ny analysemetode brukes, når populasjonen endres eller når det er behov for mer presise intervaller. I visse situasjoner kan individuelle eller personaliserte referanseintervaller være mer informative.