programvaretestmetode

Programvaretestmetoder er systematiske tilnærminger for å verifisere og validere programvare med sikte på å sikre at den oppfyller krav, er pålitelig og feilfri der det er mulig. De brukes for å identifisere feil tidlig og redusere risiko i utviklingsprosessen.

Metodene deles ofte inn etter hva de fokuserer på og hvordan de gjennomføres. Funksjonell testing undersøker om programvaren gjør det den skal i samsvar med spesifikasjonene, mens ikke-funksjonell testing retter seg mot kvalitetsaspekter som ytelse, pålitelighet, brukbarhet og sikkerhet. Testing kan også klassifiseres etter omfang: enhetstesting, integrasjonstesting, systemtesting og akseptansetesting. Videre skiller man mellom statisk testing, som vurderer krav, design og kildekode uten å kjøre programmet, og dynamisk testing, som skjer ved kjøring av programvaren.

Tilnærminger innen programvaretestmetoder omfatter manuell testing og automatisert testing. Teknikker for testdesign inkluderer black-box testing (fokus på funksjonalitet uten kunnskap om intern struktur) og white-box testing (basert på kode og intern logikk). Vanlige teknikker for å velge testtilfeller er ekvivalenspartitionering, grenseverdianalyse, beslutningstabeller, tilstandsbasert testing og brukstilfeller. Feil- og avvikshåndtering er sentralt i prosessen, som også omfatter miljøforberedelse og testdata.

Prosessen følger ofte en livssyklus med planlegging, testdesign, testutførelse, rapportering av feil og evaluering av resultatene. Jegstort fokus legges på automatisering i moderne utvikling, spesielt i Agile og DevOps-miljøer, for raskere tilbakemelding og kontinuerlig forbedring. Standarder som ISO/IEC 29119 og IEEE 829 (testdokumentasjon) samt sertifiseringer som ISTQB gir veiledning og kompetanse innen feltet.