programmeringsspråk

Programmeringsspråk er formelle språk som brukes til å kommunisere instruksjoner til en datamaskin. De beskriver hvordan beregninger skal gjennomføres, hvordan data organiseres og hvordan kontrollflyt styres, og de oversettes vanligvis til maskinkode eller kjøres i en kjøretidsmiljø som en virtuell maskin eller et tolkemiljø.

Historisk har programmeringsspråk utviklet seg fra enkle, domene-spesifikke løsninger til mer generelle verktøy. Tidlige språk som Fortran, Lisp og Cobol la grunnlaget for syntaks og konsepter vi kjenner i dag. Etter hvert kom prosedurelle, objektorienterte, funksjonelle og logiske tilnærminger, ofte kombinert i moderne språk for å støtte ulike arbeidsmåter og domener.

Klassifisering av språk inkluderer variasjoner som høynivå versus lavnivå, kompilert versus tolket kjøretid, general-purpose versus domene-spesifikke språk, og statisk versus dynamisk typing. Parallelt utvikler språkvner og paradigmer seg rundt imperativ, objektoriented, funksjonell og deklarativ programmering, ofte i blandede former for å møte ulike krav.

Viktige konsepter omfatter syntaks (den formelle strukturen), semantikk (betydningen), variabler, datatyper, kontrollstrukturer, funksjoner og moduler. Moderne språk støtter ofte bibliotek, avvikling av minne gjennom garbage collection, og programvarearkitektur som samtidighet og parallell behandling.

Implementering og kjøretid varierer: noen språk kompileres til maskinkode, andre tolkes eller kjøres i en virtuell maskin, og mange bruker just-in-time-kompilering. Dette påvirker ytelse, portabilitet og utviklerverktøy.

Standardisering og økosystemer spiller en rolle i interoperabilitet og vedlikehold. ISO/IEC og IEEE har standarder for enkelte språk, men praksis varierer. Vanlige eksempler inkluderer Python, Java, C, C++, JavaScript og SQL somDomene-spesifikke språkmiljø. Språkvalg påvirker produktivitet, lesbarhet og tilgang til verktøy og biblioteker.