semantikk

Semantikk er læren om betydningen av tegn og språk. Den undersøker hvordan ord, setninger og tekster formidler innhold, og hvordan meningsforbindelser organiseres i et språkssystem. Semantikk står i kontrast til syntaks, som studerer form og regler for setningsbygging, og til pragmatikk, som tar hensyn til kontekst og talers intensjon.

Innenfor semantikk skiller man ofte mellom leksikal semantikk, som studerer ordets betydning og forholdet mellom ord og referenter, og komposisjonell semantikk, som forklarer hvordan setningers betydning bygges ut fra delenes betydning og av syntaktisk struktur. Emner som synonymi, antonymi, hyponymi, polysemi og referansefelt er sentrale.

Historisk har semantikk fått teoretiske rammer fra filosofi og logikk. Frege og senere Wittgenstein, Saussure og Montague har bidratt til å formalisere begreper som mening og referanse. I moderne semantikk bruker man ofte modell-teoretiske og denotasjonelle tilnærminger, som gjør det mulig å diskutere sannhetsbetingelser for utsagn og setninger.

Formell semantikk er en viktig del av logikk og informatikk, og den omfatter tilnærminger som denotasjon, operasjonell semantikk og en mer teoretisk axiomatisk tilnærming. I datavitenskap brukes semantikk for å definere betydningen av programmeringsspråk og for å utvikle semantiske modeller for web og kunnskapsbaser.

Anvendelser av semantikk spenner fra teoretisk lingvistikk og språkforståelse til naturnlig språkbehandling, semantiske søk og utvikling av ontologier og semantisk web. Semantikk gir verktøy for å analysere setningers mening, å avdekke referenter og å beskrive forhold mellom begreper i et kunnskapsgrunnlag.