pasienteksponering

Pasienteksponering er et bredt begrep som beskriver hvor mye og hvilken type påvirkning en pasient utsettes for i forbindelse med medisinske inngrep, testing eller behandling. Begrepet dekker eksponering for ioniserende stråling under diagnostiske og terapeutiske radiologiske prosedyrer samt eksponering for legemidler, kontrastmidler eller andre medisinske stimuli som brukes i behandling eller diagnostikk. Målet er å sikre størst mulig nytte ved minst mulig risiko for pasienten.

In radiologi og radioterapi refererer pasienteksponering spesielt til stråledose. Den registrerte størrelsen er ofte den effektive dosen målt i millisievert (mSv), og påvirkes av teknikk, utstyr, pasientens størrelse og selve undersøkelsen. Praktiske tiltak følger ALARA-prinsippet (as low as reasonably achievable), og fokuserer på doseoptimalisering, bruk av alternative bildemetoder, riktig beskyttelse og doseoversikt.

I farmakologi og behandling med legemidler beskriver pasienteksponering den systemiske eksponeringen av et legemiddel – ofte uttrykt som konsentrasjon over tid eller samlet eksponering (AUC). Den avhenger av dose, administrasjonsvei, biotilgjengelighet, fordeling i vev og eliminasjon. Variabilitet mellom pasienter påvirker effekt og risiko for bivirkninger.

Regulatoriske rammer vektlegger risikobehov, overholdelse av sikkerhetsstandarder og dokumentasjon. Overvåkning, informert samtykke og registrering av eksponering hjelper klinikere å balisere nytte og skade.