partitioneringen

Partitioneringen, også kjent som partitionering i noen språkvarianter, refererer til handlingen å dele en større helhet i mindre, ikke-overlappende deler som samlet dekker hele enheten. Begrepet brukes i ulike disipliner for å gjøre systemer mer håndterbare, øke ytelsen eller oppnå bedre analytisk klarhet. Opprinnelsen ligger i ordet partition og suffikset -ering.

I matematikk betegner en partisjon av en mengde X en samling av ikke-tomme, disjunkte undermengder hvis forening er X. Partisjoner brukes blant annet for å definere likhetsrelasjoner og for å danne tydeligere, grove strukturer i data og analyser.

I datavitenskap og informasjonssystemer omfatter partitionering flere praksiser. Diskpartitionering innebærer å opprette separate logiske seksjoner på en lagringsenhet, hver med eget filsystem, for å isolere data, forbedre organisering eller la seg boote separate operativsystemer. Databasepartitionering deler en stor tabell eller datasett i mindre, mer håndterbare partisjoner som kan lagres, aksesseres eller behandles uavhengig, ofte etter strategier som rekkevidde, liste eller hash. Innen minne- og arbeidsbelastningsstyring tildeles minne- eller prosesseressurs til ulike oppgaver for å redusere konkurranse og øke gjennomstrømningen. Nettverks- eller datapartisjonering segmenterer nettverk eller datasett for å begrense broadcast-domener eller for å lokalisere datatilgang.

Tekniske metoder inkluderer range-partisjonering som fordeler data etter verdier, hash-partisjonering som bruker en hash-funksjon, liste-partisjonering som bruker eksplisitte lister, og sammensatte tilnærminger som kombinerer metoder. Viktige hensyn er datalokalitet, balanse mellom partisjonene, vedlikeholdsbyrde, ombalansering ved vekst og integritet på tvers av partisjonene. Partitioneringen er derfor et bredt verktøy for organisering og skalerbarhet i ulike systemer.