overflatefilmen

Overflatefilmen er en tynn hinne som dekker en flate ved grenseflaten mellom to faser, for eksempel mellom luft og væske eller mellom en fast overflate og væske. Filmen kan være naturlig dannet, som en oksidfilm på metaller, eller et påført belegg som en polymerfilm. Tykkelsen varierer fra noen få nanometer til mikrometer, og filmen kan påvirke overflatens egenskaper som kjemisk reaktivitet, våtbarhet og optiske egenskaper.

Filmen kan oppstå gjennom oksidasjon, adsorpsjon av organiske molekyler, eller ved påføring av belegg. Industrielt og vitenskapelig brukes teknikker som fordamping, kjemisk eller fysisk deposisjon, samt selvlasserte monolag (SAM) for å skape planlagte overflatefilmer.

Eksempler på overflatefilmer inkluderer passive oksidfilmer (for eksempel aluminiumsoksid), organiske olje- eller fettfilmer på vannoverflater, og kunstige filmer som polymerfilmer og SAM. Filmen kan endre overflatens egenskaper ved å påvirke våtbarhet, adhesjon, korrosjonsmotstand og optiske egenskaper.

Analyse og kontroll av overflatefilmer skjer gjennom teknikker som ellipsometri for tykkelse og optiske egenskaper, AFM eller profilometri for topografi, og kjemiske analyser som XPS for sammensetning. Rengjøring eller belegg kan brukes for å fjerne uønskede filmer eller skape ønskede egenskaper.

Overflatefilmer har bred anvendelse i industri og vitenskap, blant annet for korrosjonsbeskyttelse av metaller, optiske og elektroniske komponenter, biomedisinske grensesnitt og emballasje. Uønskede filmer kan føre til forurensning, nedsatt ytelse eller endret overflateadferd i produkter og prosesser.