oppdragelsesstil

Oppdragelsesstil er et begrep i barne- og ungdomsforskningen som beskriver hvordan foresatte former barnets atferd og utvikling gjennom regler, grenser, støtte og kommunikasjon. Den omfatter både holdninger som varme og responsivitet, og praksis som krav, konsekvenser og kontroll.

Den klassiske modellen bygger på to dimensjoner: varme/omsorg og kontroll/krav. Kombinasjonene gir fire hovedstiler: autorativ oppdragelsesstil (høy varme og høy kontroll) kjennetegnes av klare regler, rasjonale og dialog; autoritær oppdragelsesstil (lav varme, høy kontroll) kjennetegnes av strenge regler og begrenset samtale; permisiv oppdragelsesstil (høy varme, lav kontroll) preges av stor frihet og få regler; uinvolvert oppdragelsesstil (lav varme, lav kontroll) kjennetegnes av lite engasjement og lite oppfølging.

Forskning viser at den autorative stilen ofte er knyttet til positive utfall for barn, som bedre selvregulering, sosial kompetanse og psykisk helse, samtidig som barnet lærer å være selvstendig. Autoritære stiler kan gi lydighet i nærvær av regler, men ofte lavere selvstendighet og tilknytning. Permisiv stil kan gi høy varme, men barnet kan ha problemer med självkontroll og konsekvensforståelse. Uinvolvert stil er ofte assosiert med negative utfall som lav selvtillit og atferdsproblemer. Det er viktig å merke seg at effekter varierer med kultur, kontekst og barnets eget temperament.

Forskningen bruker ofte spørreskjemaer eller observasjoner for å måle stil. Begrepet er veiledende og ikke deterministisk; mange foresatte veksler mellom stiler avhengig av situasjon og barnets behov. Moderne tilnærminger legger vekt på balanse mellom varme og tydelig grensesetting, samt god kommunikasjon og tilknytning.