offentligprivate

Offentligprivate, ofte omtalt som offentlig-privat samarbeid, er en samlebetegnelse for avtaler der offentlige myndigheter inngår kontrakter med private aktører for å levere offentlige tjenester eller infrastruktur. Avtalene innebærer vanligvis at den private parten har signifikant rolle i design, bygging, finansiering og drift av et prosjekt, mens eierskap eller kontroll formelt ligger hos det offentlige. Målet er ofte å kombinere offentlig måloppnåelse med private virkemidler som effektivitet, innovasjon og tilgang til kapital.

Formene for offentligprivate samarbeid varierer, og inkluderer modeller som design-bygg-finans (DBF), bygg-drifts-finans (BDF), og konessorbaserte løsninger som byggherrekontrakter eller konsetter. En vanlig kjennetegn er at betaling eller kompensasjon til den private part ofte er koblet til oppnådd ytelse og langsiktige resultater, i stedet for enkel leveranse i byggefasen. Noen avregninger skjer gjennom risikooverføring, der risiko knyttet til entreprenør, finansiering eller drift overføres fra offentlige til private aktører.

Fordeler og kritikknade perspektiver diskuteres ofte samtidig. Fordeler som ofte trekkes fram inkluderer bedre kostnadseffektivitet, raskere leveranse, kvalitetsforbedringer og tilgang til privat kapital, spesielt over lengre kontraktsperioder. Kritikk peker på høyere totale kostnader i visse prosjekt og behovet for strenggjennomført konkurranse, transparent anskaffelsesprosess og klare mekanismer for å sikre offentlig kontroll, ansvarlighet og offentlige verdier. Effektene på pris, kvalitet og brukertilfredshet avhenger i stor grad av utforming og styring av avtalen.

I praksis brukes offentligprivate samarbeid særlig i infrastruktur, helse-og utdanningssektoren, og tjenesteområder som drift og vedlikehold av bygg og IT-løsninger. Begrepet er utbredt i Europa og andre deler av verden, og i Norge refererer man ofte til offentlig-privat samarbeid som en måte å mobilisere private ressurser for å oppnå offentlige mål uten full privatisering.