nettverksroutingprotokoller

Nettverksroutingprotokoller er protokoller som lar rutere oppdage og dele informasjon om nettverks-topologier, og som beregner hvilke veier datapakker skal følge mellom ulike nettverksenheter. Målet er å sikre at data når riktig destinasjon effektivt og pålitelig, selv i tilfelle av feilkilder eller endringer i nettverket.

De deles ofte inn i internt gateway-protokoller (IGP) og eksternt gateway-protokoller (EGP). IGP styrer ruting innenfor et enkelt autonomt system (AS) og brukes lokalt i en organisasjon eller et lite nettverk, mens EGP brukes mellom forskjellige AS, slik som på Internett. Vanlige IGP-protokoller inkluderer RIP, OSPF og IS-IS, samt EIGRP som ofte omtales som et proprietært IGP i Cisco-miljøer. Den mest utbredte EGP-en i dag er BGP (Border Gateway Protocol), som håndterer ruting mellom autonome systemer.

Metodikk varierer mellom protokollene. RIP benytter en distance-vector-tilnærming og har begrenset skalerbarhet. OSPF og IS-IS bruker en link-state-metodikk og er skalerbare for store nettverk. BGP bruker derimot en path-vector-metodikk og gir mekanismer for policy-styring og loop-beskyttelse på tvers av mange AS. Protokollene anvender også ulike metrikker, som kostnad (i OSPF), båndbredde, forsinkelse og administrativ rente, for å bestemme beste vei.

Konfigurasjon og drift inkluderer utveksling av rutingoppdateringer, bygning av rutingtabeller, og anvendelse av sikkerhetstiltak som autentisering og kryptering for å beskytte oppdateringer. Konvergensmengde, eller tiden det tar for alle rutere å være enige om en ny topologi, er en viktig ytelsesfaktor. BGP krever ofte kompleks policy-konfigurasjon for å kontrollere annonsert rute og redundans.

Nettverksroutingprotokoller er avgjørende for både lokale nettverk og Internett ved å muliggjøre dynamisk og skalerbar ruting, og deres valg påvirker ytelse, pålitelighet og sikkerhet i nettverket.