skalerbar

Skalerbarhet, eller skalerbarhetens egenskaper, beskriver et systems evne til å håndtere økende arbeidsmengde eller å vokse i kapasitet uten at ytelsen forringes betydelig. I praksis betyr det at systemet kan øke ressursbruken eller distribuere arbeidet på flere enheter samtidig, slik at responstid og gjennomstrømning opprettholdes når etterspørselen øker. Skalerbarhet er ofte nært knyttet til begrepet elastisitet, som handler om automatisk tilpasning av ressurser etter behov.

Det finnes hovedsakelig to måter å skalere på: horisontalt, også kalt skala ut, hvor flere noder legges til i systemet; og vertikalt, eller skala opp, hvor kapasiteten til eksisterende noder økes. Skybaserte miljøer legger ofte til rette for automatisk skalering (auto-scaling) som kombinerer begge tilnærmingene for å møte varierende belastning.

Nøkkelelementer som bidrar til skalerbarhet inkluderer arkitekturelle prinsipper som desentralisering, innkapsling av funksjonalitet i små tjenester (for eksempel mikrotjenester), statsløse tjenester, lastbalansering, caching og asynkron melding mellom komponenter. Data kan deles opp (sharding) og replikeres for å spre belastningen. Bruk av containere og orkestrering (for eksempel Kubernetes) muliggjør rask distribusjon og skaleringsoperasjoner. Designbeslutninger påvirker også konsistens og koordinasjon mellom noder, og ofte må man avveie mellom ytelse, kostnad og datakonsistens (for eksempel i distribuerte databaser).

Anvendelser for skalerbarhet spenner fra nettapplikasjoner og nettsider med vekst i trafikk til store database- og analyseplattformer som må håndtere varierende arbeidsmengder. Skalerbarhet er et sentralt mål i programvareutvikling, infrastruktur og nettskodesign.