memorisering

Memorisering er en kognitiv prosess der informasjon tas opp, kodes, lagres og hentes fra hukommelsen. Prosessen består ofte av tre eller fire faser: innkoding, lagring og gjenfinning. I nyere teorier skiller man mellom arbeidsminne (korttidsminne) og langtidshukommelse. Langtidshukommelsen deles igjen i deklarativ (bevisst kunnskap om fakta og hendelser) og ikke-deklarativ (ferdigheter og automatiske responser).

Individuelle hukommelsesprosesser forklares ofte med hjernens rolle: hippocampus og den mediale temporallappen involverer innkoding og gjenfinning av deklarativ hukommelse, mens prefrontal cortex bidrar til arbeidsminne og organisering av informasjon. Ikke-deklarativ hukommelse er knyttet til basale ferdigheter og betingede responser som ofte opererer utover bevisst kontroll.

Koding og innlæring kan styrkes gjennom ulike strategier: repetisjon, fordypning (å knytte ny informasjon til eksisterende kunnskap), mnemoniske teknikker, chunking og loci-metoden (huske ved å forbinde informasjon med kjente steder).

Forskning viser også at strukturerte læringsstrategier som spacing (avstand mellom repetisjoner) og testingseffekten (å teste seg selv) ofte forbedrer langtidshukommelsen mer enn enkel repetisjon. Tilrettelegging og tilpasset opplæring kan dermed øke memorisering hos ulike grupper.

Memorisering er ikke det samme som forståelse. Effektiv læring kombinerer gjerne memorisering med meningsfull forståelse og anvendelse. Eldre voksne kan oppleve nedgang i visse typer hukommelse, mens prosedyrer og generell kunnskap ofte bevares; trening og mental stimulering kan bremse svekkelsen. I kliniske sammenhenger er overdreven memorisering ikke alltid ønskelig hvis det hindrer kritisk tenkning.