lønnsfastsettelsen

Lønnsfastsettelsen, eller fastsettelse av lønn, er prosessen der lønnsnivåer og lønnsstrukturer i arbeidslivet bestemmes. I Norge skjer det primært gjennom lønnsdannelse og forhandlinger mellom arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner i tariffavtaler, sector- eller virksomhetsnivå, og i noen tilfeller gjennom offentlige overordnede rammer. Det finnes ingen generell minstelønn nasjonalt lovfestet; minstelønn blir i praksis fastsatt gjennom tariffavtalene i ulike sektorer.

De sentrale aktørene er fagforeninger, arbeidsgiverorganisasjoner og den enkelte arbeidsgiver og arbeidstaker. Lønnsfastsettelsen omfatter ofte to nivåer: sentrale eller hovedtariffavtale som setter rammer og generelle lønnsøkninger, og lokale forhandlinger som fastsetter justeringer for den enkelte virksomhet eller gruppe ansatte innenfor rammene.

Elementene i avtalesystemet dekker grunnlønn, tillegg etter stilling, ansiennitet, kompetanse og resultatbasert tillegg samt spesielle skift-, kvalifikasjons- eller rampetillegg. Lønnsvekst påvirkes av inflasjon, produktivitetsutvikling, bedriftens lønnsomhet og arbeidsmarkedets balanse. Årlige forhandlinger kan omfatte generelle tillegg og målrettede lønnstillegg for å opprettholde kjøpekraft eller kompensere for kostnadsvekst.

Regelverket og praksis reflekterer den norske modellen for arbeidslivets partssamarbeid, der samarbeid mellom fagforeninger og arbeidsgivere gir koordinert lønnsutvikling og samtidig tilpasses virksomhetens forhold. Lønnsfastsettelsen har betydning for konkurranseevne, sysselsetning og økonomisk stabilitet.