luftkvalitetsdirektivene

Luftkvalitetsdirektivene er en gruppe EU-direktiver som regulerer luftkvaliteten i medlemslandene for å beskytte menneskers helse og miljøet. De angir hva som skal overvåkes, hvordan overvåkning og vurdering skal gjennomføres, og hvilke tiltak som kan være påkrevd når grenseverdier overskrides. Det sentrale regelverket er direktivet om ambient luftkvalitet og renere luft for Europa, kjent som direktiv 2008/50/EC, som kombinerer overvåkningsplikter med fastsetting av grenseverdier og målrette verdier for viktige forurensninger. Tidligere direktiver, som 1999/30/EC og 2000/69/EC, ble senere revidert og innarbeidet i 2008/50/EC.

Punktforurensning som omfattes inkluderer partikler som PM10 og PM2.5, samt gasser som ozon (O3), nitrogenoksider (NO2), svoveldioksid (SO2) og karbonmonoksid (CO). Medlemsstater må etablere overvåkingsnetværk og områdetilhørighet (zoner eller tettsteder), gjennomføre luftkvalitetsvurderinger og utarbeide handlingsplaner hvis nivåene ikke er i samsvar med verdiene eller hvis det er risiko for helseeffekt.

Gjennomføring og ansvar er delt mellom EU og EØS-landene gjennom EØS-avtalen, noe som innebærer at land som Norge implementerer direktivene i nasjonal lovgivning. Kommisjonen fører tilsyn, og medlemsstatene leverer regelmessige rapporter om luftkvalitet og tiltak. Effekter av direktivene inkluderer forbedret overvåkning og utslippsreduksjoner i transport og industri, selv om grenseoverskridende forurensning og visse komponenter som PM2.5 og troverdige ozonproblem forblir utfordringer i mange områder.