leukocyttadhesjon

Leukocyttadhesjon er den prosessen hvor hvite blodceller (leukocytter) binder seg til blodkarrens vegg eller til andre celler, ofte som en innledende del av den inflammatoriske responsen. Denne mekanismen spiller en sentral rolle i kroppens immunforsvar, spesielt ved å tillate hvite blodceller å migrere ut av blodårene og til infeksjons- eller skadested.

Prosessen starter vanligvis med at endotelet, det cellagitter som kler innsiden av blodkar, uttrykker adhesjonsmolekyler som kan fange opp leukocytter. Når en leukocytt kommer nær en blodåre med betennelse, binder den seg til disse adhesjonsmolekylene gjennom spesifikke reseptorer, en prosess kjent som selektiv adhesjon. Dette fører til at leukocytten ruller langs karveggen, noe som ytterligere fasiliterer bindingen.

Deretter aktiveres leukocyttens integriner, som forbedrer adhesjonen og lar cellen stanse. Leukocytten kan deretter bevege seg gjennom endotelcellen ved hjelp av diapedese, en mekanisme hvor cellen passerer gjennom porer eller mellom endotelcellene for å nå vevet under. Denne evnen til å migrantsere ut av blodåren og inn i vevet er essensiell for å bekjempe infeksjoner og rydde opp skadet vev.

Leukocyttadhesjon er regulert av komplekse celle-signalveier, og dysfunksjoner i denne prosessen kan føre til svekket immunforsvar eller kroniske inflammatoriske sykdommer. For eksempel kan problemer med adhesjonsmolekyler bidra til økt infeksjonsrisiko, mens overdreven adhesjon kan være involvert i autoimmune lidelser.