laserteknologi

Laserteknologi er en gren av optikk og fotonikk som utnytter lasere til å generere og kontrollere lys med særegne egenskaper som høy intensitet, koherens og retningsbestemt stråling. Laserlys er ofte monokromatisk og kan fokuseres til svært små områder, noe som gjør teknologien svært allsidig i forskning og industri.

Grunnprinsippet er stimulert emisjon. En gain medium forsterkes av energi tilført fra en pumpemodul, og i en optisk resonator mellom speil får lyset sin koherente forsterkning. Når lasing skjer, sendes lys ut gjennom et av resonatorens speil.

Det finnes ulike laserfamilier: gasslasere (for eksempel CO2 og HeNe), faststofflasere (som Nd:YAG og fiberlasere), diodelasere og væskelasere som dye lasers. Hver type har særegne egenskaper når det gjelder bølgelengde, effekt og kjølebehov, og brukes ofte i spesifikke applikasjoner.

Anvendelser spenner bredt: industriell bearbeiding som kutting og sveising, medisinsk behandling og operasjoner, telekommunikasjon og fiberoptikk, måle- og inspeksjonsmetoder som LIDAR og spektroskopi, samt grunnforskning innen fysikk og kjemi. Innen forsvars- og sikkerhetssektoren brukes lasere blant annet til presisjonsmåling og avstandsfastsettelse.

Sikkerhet og standarder: Laserprodukter klassifiseres etter risiko og regelverk for bruk, med krav til merking, sikkerhetsbriller og kontrollerte arbeidsmiljøer. Sikkerhet er viktig fordi høy intensitet kan forårsake øyeskade og hudskader. Ulike land har standarder og normer som styre bruken.

Historisk utvikling: konseptet laserskap kom med Einstein på 1917 forstimulerte emisjon; den første fungerende laseren i 1960 av Theodore Maiman (ruby-laser). Siden har diode-lasere og fiberlasere redusert størrelse og kostnad samtidig som effekt og pålitelighet økte.

Fremtiden innebærer fortsatt forskning på lavkost, høy effekt og kompakte systemer, samt utvikling av ultrakorte pulser og økt presisjon i vitenskapelige og industrielle sammenhenger.