langtidbevaring

Langtidbevaring er et fagfelt og en praksis som har som mål å sikre at digital informasjon forblir tilgjengelig og brukbar over lang tid, selv om lagringsmedier nedbrytes, teknologier blir foreldet, eller organisasjoner endres. Det brukes av arkiver, biblioteker, museer og offentlige institusjoner for å bevare dokumenter, bilder, lyd, video og datasett.

Hovedutfordringer inkluderer mediaforringelse, teknologisk foreldelse, metadata-kompleksitet og rettighetsforhold. For å møte disse utfordringene benyttes flere strategier: bitpreservering (bevare de fysiske dataene i flere kopier), integritetskontroller og checksums, og geografisk distribuerte kopier. I tillegg vurderes migrasjon av filer til aktuelle formater eller emulering av eldre programvare for å opprettholde lesbarhet og funksjonalitet over tid.

Et rammeverk som ofte anvendes i langtidbevaring er OAIS (Open Archival Information System), som organiserer innhenting, bevaring og tilgang til informasjon. Viktige komponenter er metadata og dokumentasjon. Standarder som PREMIS for bevaringsmetadata, METS og Dublin Core brukes for å beskrive innhold og tilgangen. En bevaringsplan inkluderer risikoanalyse, ansvarsdeling, ressurser og beredskapsrutiner. Bevaringsinfrastruktur omfatter ofte digitale arkiver og regelmessig migrasjon av filer, samt bruk av verktøy for emballering og pakking, som BagIt, og arkivsystemer som følger OAIS-modellen.

Resultatet er at samfunnets digitale arv forblir tilgjengelig for forskning, offentlig forvaltning og kulturarv i fremtiden, selv om teknologien som opprinnelig ble brukt, forsvinner.