kriminalitets

Kriminalitet refererer til lovbrudd og til menneskers tilbøyelighet til å begå slike handlinger. Begrepet brukes både om enkelte hendelser og om kriminalitetsnivåer i en befolkning over tid. Innen criminologi skiller man ofte mellom selve handlingen og de bredere mønstrene som går igjen i et samfunn.

Måling av kriminalitet skjer i hovedsak gjennom politi- og rettsregistre, samtidig som mørketall—lovbrudd som ikke anmeldes eller etterforskes—kan være betydelige. Offresundersøkelser og selvrapportering gir ofte et annet bilde av forekomsten. Forskjeller i lovgivning, rettssystem og kulturelle forhold gjør internasjonale sammenligninger utfordrende.

Årsaker til kriminalitet er komplekse og involverer samspill mellom individuelle forhold, som impulsivitet eller rusmiddelbruk, og sosiale forhold, som fattigdom, utdanning, arbeidsledighet og nabolagsmiljø. Sosiologiske teorier inkluderer sosial desorganisering, anomi eller strain-teori, og etikettteori. Psykologiske tilnærminger fokuserer på personlighet og læring, mens biologiske perspektiver ser på individuelle predisposisjoner.

Forebygging og respons kombinerer rettshåndhevelse, forebygging rettet mot risikogrupper og bredere samfunnstiltak. Dette inkluderer tidlig innsats i oppvekst, utdanning, tilgjengelighet til behandling av rus og psykisk helse, samt stedsspesifikk kriminalitetsforebygging. Konsekvensene av kriminalitet er mange, inkludert ofre og samfunnsøkonomiske kostnader, redusert livskvalitet og frykt som påvirker samfunnets fungering.

Globale forskjeller i kriminalitet reflekterer variasjon i lover, registrering og reportingpraksis, samt kulturelle kontekster. Forskningen understreker betydningen av å adressere mørketall og å balansere forebygging med rettssikkerhet og resosialisering.