kjernevåpenkappløp

Kjernevåpenkappløpet var konkurransen mellom nasjoner om å utvikle, produsere og oppnå overlegenhet i kjernevåpen og leveringssystemer etter andre verdenskrig. Den mest kjente fasen fant sted mellom USA og Sovjetunionen under den kalde krigen, men også Storbritannia, Frankrike og senere Kina bidro. Erfaringene fra 1945 og frykten for en ødeleggende konflikt drev fram en omfattende teknologisk utvikling og en ny forståelse av avskrekking som sikkerhetspolitiske prinsipp.

Det sentrale prinsippet var avskrekking: begge sider antok at en gjensidig, ødeleggende kapasitet ville hindre bruk av våpenene. Dette førte til stadige forbedringer av våpenarsenaler og leveringssystemer, som interkontinentale ballistiske missiler (ICBM), sjøbaserte missiler (SLBM) og bombefly, samt utvikling av multiwarhead- og overvåkingskapasiteter. Kappløpet ble også et knippe teknologiske innovasjoner og komplekse beredskapsrutiner.

Etter hvert ble flere avtaler og institusjoner etablert for å begrense eller kontrollere kappløpet. Partial Test Ban Treaty (1963) forbød atomprøver i atmosfæren, rommet og vannet. Nuclear Non-Proliferation Treaty (1968) søker å forhindre spredning og fremme nedtrapping. ABM-treaty (1972) begrenset anti-ballistic missile-systemer. SALT I (1972) og SALT II (1979) satte rammer for strategiske våpen, mens START I (1991) og New START (2010) fokuserte på dosering og kontroll av arsenaler mellom USA og Russland.

Etter den kalde krigen fortsatte nedtrappinger, men global spredning og modernisering av kjernevåpen ble utfordringer. India og Pakistan testet våpen i 1998; Nord-Korea har gjennomført tester og utvikler kapasitet, mens Irans program har vært under tett internasjonal oppfølging. Kjernevåpenkappløpet har dermed formet både sikkerhetspolitikk og internasjonale forhandlinger i flere tiår og påvirker fortsatt debatten om nedrustning og kontroll.