kjemikalietoleranse

Kjemikalietoleranse er et bredt begrep som beskriver graden av motstand eller sårbarhet en person eller et dyr har overfor eksponering for kjemiske stoffer. Toleranse varierer mellom arter, mellom individer og avhenger av faktorer som genetikk, alder, helse, ernæring og tidligere eksponering. Metabolske evner spiller en stor rolle; leverens enzymatiske systemer som cytochrom P450, glutathion-S-transferaser og sulfotransferaser påvirker hvor raskt og hvordan kjemikalier omdannes og elimineres fra kroppen.

I toksikologi og folkehelse brukes begreper som tolerable daily intake (TDI), referanse dose (RfD) og benchmark dose (BMD) for å beskrive sikre nivåer av eksponering. Ved arbeidsskader settes yrkesmessige eksponeringsgrenser (occupational exposure limits, OEL) og tillatte grenseverdier (PEL) for ulike stoffer. Dose-respons-forhold og NOAEL/LOAEL brukes i risikovurdering for å sette disse grensene og for å prioritere beskyttelsestiltak.

I noen sammenhenger brukes kjemikalietoleranse også om personer som opplever uønskede reaksjoner ved lave nivåer av kjemikalier, ofte omtalt som kjemisk følsomhet eller kjemisk intolerance. Kliniske tegn kan variere og omfatter respiratoriske eller dermatologiske symptomer, tretthet og hodepine. Fagfeltet er omdiskutert, og diagnoser baseres ofte på utelukkelse og pasienthistorie. Behandling fokuserer på å redusere eksponering og forbedre innemiljøet.

Det er viktig å merke seg at toleransegrenser og individuell følsomhet ikke alltid kan forutsies nøyaktig, og det finnes etiske og metodologiske utfordringer i forskning på kjemikalietoleranse og kjemisk sensitivitet. Forebygging og sikkerhet prioriteres gjennom vurdering av stoffer, substitusjon, ventilasjon og overvåking av eksponering i arbeidsmiljø og forbrukersikkerhet.