jordmånsstabilitet

Jordmånsstabilitet er evnen til en skråning eller en jordmasse til å forbli i stabil tilstand over tid uten å gjennomgå plutselige eller progressive deformasjoner eller kollaps under gitte laster og fuktighetsforhold. Det er et sentralt begrep innen geoteknikk og geologi, og omfatter både naturlige skråninger og menneskeskapte randtområder som følger med vei- og byggprosjekter.

Flere faktorer påvirker stabilitet: geologi og jordart, lagdeling og skråningsvinkel; mekaniske egenskaper som kohesjon og friksjonsvinkel; vanninnhold og poretrykk; grunnvannsnivå og nedbør; seismisk belastning; drenasje og ventilasjon; vegetasjon og rotnettverk; samt menneskelig påvirkning som terrengutforming, utgraving eller lastpåvirkning og dårlige dreneringsforhold.

Vurdering av jordmånsstabilitet skjer gjennom feltobservasjon, boreprøver og laboratoriumsprøver (kornstørrelse, Atterbergs grense og skjærstyrke) samt hydrologiske analyser. Stabilitet kan vurderes med begrensede likevekt-metoder (for eksempel Bishop eller Janbu) eller uendelige skråningsmetoder, og resulterer i en faktor for sikkerhet (FS); FS > 1 indikerer stabilitet under forutsetningene. Dynamiske analyser brukes ved seismisk belastning.

Overvåking og kartlegging inngår i risikovurdering: feltregistrering av jord og berg, instrumentering som piezômetros og inclinometre, samt overvåking av nedbør og grunnvann. Risiko og farer kartlegges for å styre tiltak og beredskap.

Tiltak for å forbedre jordmånsstabilitet inkluderer avløp og drenering for å redusere poretrykk, terrasser, støttemurer, jordbolter eller ankre, omforming av skråningen, massereduksjon og vegetasjonsplaner. Planlegging og prosjektering av skjærende volumer og fundamenter bør alltid ta hensyn til stabile løsninger og miljøpåvirkning.