skråninger

Skråninger er landflater med tydelig helning i forhold til horisonten. Begrepet brukes om naturlige skråninger i jord og fjell samt menneskeskapte skråninger som oppstår ved utgraving, fylling eller bygging.

Stabiliteten til en skråning påvirkes av geologi (type berg, jord og lagdeling), helning, vanninnhold og poretrykk, samt vegetasjon og menneskelig påvirkning. Rotnettet i planter kan binde jord og øke motstand, mens mettet jord og frostforhold kan redusere styrken. Klima og hydrologi spiller også en sentral rolle i hvor stabile skråningene er.

Naturlige skråninger deles ofte etter materiale: bergskråninger i fast fjell, og jordskråninger i leire, silt og sand. Menneskeskapte skråninger inkluderer fyllingsskråninger og skråninger som oppstår i infrastruktur og utbyggingsområder, for eksempel ved veier og bygninger.

Vanlige prosesser som påvirker skråninger er erosjon, jordras, steinskred og skred av blandet materiale. Vann, snø og fryse- og tørkerytmer spiller en viktig rolle, og jordskjelv kan utløse plutselige hendelser i ustabile områder.

Forebygging og forvaltning av skråninger innebærer geoteknisk vurdering, drenering for å redusere poretrykk, avretting eller terrasser, og stabilisering ved vegetasjon, støttemurer, bolter eller sprøyting av betong.

Skråninger har betydning for planlegging og arealbruk. Risiko for ras og skred tas i betraktning ved bygging av veier, jernbane og boliger, spesielt i områder med sårbare geologiske og hydrologiske forhold.