horisonten

Horisonten, i norsk og i flere andre nordiske språk, er betegnelsen for den avgrensede linjen mellom jordens overflate og himmelen. Ordet brukes også som tittel i ulike verk og medier, der det ofte signaliserer en grense mellom kjent og ukjent eller mellom nåtid og framtid.

Som fysisk fenomen refererer horisonten til den synlige linjen der jordens overflate ser ut til å møte himmelen. Avstanden til horisonten avhenger av observatørens høyde over jordoverflaten og av terrengets natur. En vanlig formel for horisontavstand er d ≈ sqrt(2Rh), der R er jordens radius og h er øyets nivå over bakken. Med et øyehøyde på cirka 1,7 meter ligger horisonten ved havet omtrent 4,7 kilometer unna. Refaksjon i atmosfæren kan gjøre at horisonten virker litt lenger unna enn den geometriske avstanden.

Det finnes forskjellige typer horisont i praksis. Den geografiske horisonten er den faktykke grensen i land- og sjømiljøet der jordens kurv gir en markant linje. Den synlige horisonten er det man faktisk ser, som kan variere med vær og landskap. Den astronomiske horisonten er en teoretisk avgrensning brukt i navigasjon og astronomi for å definere posisjonerende referansepunkter på himmelen. Atmosfærisk brytning og observatørens plassering kan påvirke opplevelsen av hvor tydelig horisonten er.

Kulturelt har horisonten ofte fungert som symbol for grense, mulighet og det uoppnåelige. Den spiller en rolle i kunst, litteratur og filosofi, og i praksis påvirker den fenomener som fotografering, navigasjon og meteorologi, hvor vær og lysforhold påvirker hvordan horisonten oppfattes. Når Horisonten brukes som tittel, kan det referere til ulike verk i norsk eller svensk kultur, og sammenheng bør spesifiseres for å identifisere riktig referanse.