jodbaserte

Jodbaserte kontrastmidler er stoffer som inneholder jod og brukes i medisinsk bildediagnostikk for å forbedre kontrasten i røntgenbaserte undersøkelser. Jodets høye atomnummer øker X-strålers avtrykk i væsker og vev, noe som gjør blodårer, organer og patologiske områder tydeligere på CT eller angiografi. Vanlige jodbaserte kontrastmidler er vannløselige salter og finnes i ulike formuleringer som kan være ioniske eller ikke-ioniske, og monomeriske eller dimeriske.

Egenskaper og typer. Ikke-ioniske, vannløselige kontrastmidler har ofte lavere with regards til osmolalitet enn tidlige ioniske midler, noe som vanligvis gir bedre toleranse og færre bivirkninger. Doser og konsentrasjoner varierer, men CT-undersøkelser bruker ofte produkter med omkring 300–370 mg jod per milliliter. Det finnes også iso- eller lav-osmolære varianter som er foretrukne i mange helseinstitusjoner. Kontrastmidlene administreres vanligvis intravenøst eller intraarterielt, avhengig av undersøkelsens formål.

Bruk og anvendelsesområder. Jodbaserte kontrastmidler brukes i radiologi for å forbedre visualisering av blodkar, hjerne og indre organer under CT, angio- og røntgenundersøkelser. De bidrar til å skille strukturer med ulik blodtilførsel og å fremheve patologiske forhold som tumorer, infarkt eller betennelser.

Sikkerhet og risiko. Bivirkninger varierer fra milde (kvalme, varmefølelse) til alvorlige allergiske reaksjoner. En viktig risiko er nefrotoksisitet og kontrastindusert nyreskade, særlig hos pasienter med nedsatt nyrefunksjon, diabetes eller dehydrering. Risikovurdering og hydreringsregime samt bruk av lav- eller iso-osmolære ikke-ioniske midler kan redusere faren. Jodbaserte kontrastmidler kan også påvirke skjoldbruskkjertelen midlertidig hos enkelte pasienter.

Historikk og utvikling. Siden 1950-årene har jodbaserte kontrastmidler utviklet seg fra høy-osmolære ioniske til lav- og iso-osmolære ikke-ioniske formuleringer, med kontinuerlig fokus på sikkerhet, toleranse og diagnostisk nytte.