isolasjonstransformatorer

Isolasjonstransformatorer er elektriske transformatorer som gir galvanisk isolasjon mellom primær- og sekundærviklingen. De overfører elektrisk effekt via magnetisk coupling, slik at det ikke er en direkte elektrisk forbindelse mellom inngang og utgang. Dette bidrar til å redusere risiko for jordfeil, støy og signalforurensning, og gir en sikkerhetsbarriere mellom kretser som kan være koblet til ulike jordkonfigurasjoner.

Prinsipp og konstruksjon: En isolasjonstransformator består av en kjerne av laminert jern eller stål med to separate viklinger, primær og sekundær, som ligger rundt kjernen. Viklingene er isolert fra hverandre og fra kjernen. Noen modeller har en Faraday-skjerm mellom viklingene for å redusere elektrostatisk kobling og støy. Transformatoren kan ha lik spenning i utgangen som i inngangen (idag transformerer kun isolasjon og ikke nødvendigvis spenning) eller kunne ha en viss spenningsendring avhengig av viklingenes oppsett. Hensikten er å opprettholde isolasjonen selv når strøm flyter mellom sider.

Typer og anvendelse: Isolasjonstransformatorer brukes i medisinske utstyr, presis instrumentering, IT- og telekommunikasjonsutstyr, lyd- og bildeutstyr, laboratorie- og produksjonsmiljøer. De gir beskyttelse mot ledende feilstrømmer og reduserer støy og glattgjøring av jordforbindelser i systemer som trenger separate jordingspunkter.

Sikkerhet og standarder: Isolasjonstransformatorer er designet for spesifikk isolasjonsnivå og creepage-/clearance-avstander. De testes ofte med isolasjonsevne (hipot) mot standarder som IEC 61558 og relevante delenormer for medisinsk utstyr eller IT-utstyr. Det er viktig å merke seg at isolasjon ikke eliminerer alle farer: høyspenning og skadet isolasjon kan fortsatt være farlig.

Valg: Ved utvalg vurderes isolasjonsnivå, effekt-/effektfaktor, veklingsforholdets spenningsforhold, termisk ytelse og eventuell skjerming mot støypåvirkning eller elektromagnetisk interferens.