inflasjonsrisiko

Inflasjonsrisiko er risikoen for at kjøpekraften til fremtidige kontantstrømmer reduseres som følge av høyere enn forventet inflasjon. Begrepet brukes særlig i finans og økonomisk planlegging for å beskrive hvordan prisstigning kan påvirke realavkastning på investeringer, realinntekter og gjeldsforpliktelser.

Inflasjonsrisiko oppstår når nominelle beløp er faste eller mindre følsomme for prisendringer. Forventet inflasjon er normalt priset inn i renter og lønnsforventninger, men uventet inflasjon fører til tap for innehavere av nominelle eiendeler (for eksempel obligasjoner, kontanter og faste pensjonsytelser) og fordeler låntakere dersom gjelden ikke justeres.

Måling og indikasjoner på inflasjonsrisiko inkluderer volatilitet i konsumprisindeksen (KPI), forskjellen mellom nominelle og realrenter, og såkalte breakeven-inflateringsrater fra inflasjonsindekserte verdipapirer. Makroforhold som pengepolitikk, tilbudssjokk, lønnsvekst og valutakursendringer påvirker risikoen.

Konsekvenser varierer med aktivaklasse: aksjer kan gi en viss beskyttelse via pris- og lønnsjusteringer, mens kontanter og faste inntekter taper reell verdi. Tiltak for å redusere inflasjonsrisiko inkluderer investering i inflasjonsindekserte obligasjoner, eiendom, råvarer og diversifisering, samt løpende justering av lønn og pensjonsplaner. Sentralbankers inflasjonsmål og pengepolitikk er sentrale verktøy for å begrense uventet inflasjon og dermed inflasjonsrisiko.