kjøpekraften

Kjøpekraften er et mål for hvor mye varer og tjenester en enhet av en valuta kan kjøpe. I en økonomisk sammenheng beskriver den realverdien av penger, og hvordan prisnivået endrer kjøpekraften over tid og mellom ulike steder. Høy kjøpekraft betyr at samme inntekt eller valuta kan kjøpe flere varer; lav kjøpekraft betyr det motsatte.

I praksis brukes kjøpekraften ved måling av realinntekt og real BNP, ved å justere for prisøkning som inflasjon. Konsumprisindeksen (KPI) er et vanlig verktøy for å måle prisendringer, slik at man kan vurdere om inntekter følger prisutviklingen. Når man sammenligner kjøpekraft mellom land, brukes ofte kjøpekraftparitet (PPP), som forsøker å like prisnivåer ved å bruke en felles kurv av varer og tjenester.

Flere faktorer påvirker kjøpekraften: inflasjon, valutakurser, skattesystem og overføringer, samt prisene på boliger, mat og energi. Realinntekt, eller lønnsvekst justert for prisendringer, gir et mål på endring i kjøpekraften til husholdninger mellom perioder.

Internasjonale sammenligninger av levestandard bruker ofte PPP-beregnet BNP per innbygger eller PPP-baserte lønnsnivåer. Slike tall kan være veiledende, men de er ikke perfekte, fordi kurvene for varekategorier og kvalitet varierer mellom land, og noen varer er ikke lett å sammenligne på tvers av kulturer.

For enkeltpersoner og husholdninger er kjøpekraften tett knyttet til inntektenes realverdi, skatter og avgifter, samt bolig- og energikostnader. Den er dermed en sentral del av vurderingen av kjøpekraft og velstand i økonomiske analyser.