inflasjonsbeskyttelse

Inflasjonsbeskyttelse er et begrep som beskriver tiltak og finansielle instrumenter som har som mål å opprettholde kjøpekraften til penger i møte med inflasjon. Begrepet brukes i personlig økonomi, pensjonsforvaltning og offentlige finansielle produkter for å redusere risikoen knyttet til pris- og kostnadsvekst over tid.

En vanlig form er inflasjonsindekserte obligasjoner, hvor hovedstol og avkastning justeres i forhold til prisutviklingen målt ved konsumprisindeksen. I norske og internasjonale markeder omtales slike ofte som inflasjonsjusterte obligasjoner. Andre metoder inkluderer investering i realaktiva som eiendom og råvarer, eller indeksfond som gir eksponering mot prisendringer. I arbeidslivet kan kollektive lønnsforhandlinger inkludere kostnadsjusteringer, og i pensjonsordninger kan ytelsene være koblet til prisstigning for å sikre kjøpekraften til mottakerne.

Virkningsmekanismen varierer: inflasjonsindekserte obligasjoner gir direkte kompensasjon for prisstigning, realaktiva har historisk vist sammenheng med inflasjon, og indeksfond følger bredere prisutvikling i økonomien. Ikke alle metoder beskytter like effektivt mot alle typer inflasjon, og de innebærer ulike kostnader og likviditets-/risikoeksponering.

Vurderinger og risiko inkluderer inflasjonsrate, forventet realavkastning, skatt, likviditet og korrelasjon til andre eiendeler. Det er viktig å tilpasse inflasjonsbeskyttelse til egen tidshorisont, risikotoleranse og finansielle mål, gjerne med rådgivning fra fagpersoner.