hjerneskjermer

Hjerneskjermer er medisinske instrumenter som brukes til å avbilde hjernen eller kartlegge dens funksjon. De brukes i klinisk diagnostikk, kirurgisk planlegging og i nevrovitenskapelig forskning. Begrepet favner ulike typer teknologier, fra strukturelle skannere som viser hjernens anatomi til funksjonelle metoder som kartlegger aktivitet.

Anatomiske skannere omfatter magnetisk resonansavbildning (MRI) og datatomografi (CT). De gir detaljerte bilder av hjernevev og strukturer, og brukes blant annet ved diagnostikk av skader, tumorer og degenerative tilstander. Funksjonelle skannere viser eller måler hjerneaktivitet. Eksempler er funksjonell MRI (fMRI), som bruker blodstrøm som indirekte mål på aktivitet; positronemisjonstomografi (PET) og SPECT, som benytter radiotracere for å observere metabolisme og perfusjon. Elektrofysiologiske metoder som elektroencefalografi (EEG) og magnetoencefalografi (MEG) måler elektrisk eller magnetisk aktivitet med høy tidsoppløsning, men gir ikke nødvendigvis rene bilder av strukturer.

Prinsippene varierer mellom modalityene: fMRI og perfusjonsbaserte PET- og SPECT-skanninger reflekterer regionale endringer i blodtilførsel og metabolisme; MRI og CT gir statiske anatomiske bilder. Bruksområder inkluderer epilepsidiagnostikk og presisjonskirurgi, tumørvurdering, sykdomsovervåkning og kognitiv/nevroforskning.

Sikkerhet og begrensninger varierer etter modality: CT og PET innebærer ioniserende stråling; MRI er ikke-ioniserende men kan være kravstor og støykrevende. Valg av approach avhenger av kliniske spørsmål, ønsket spatial og temporal oppløsning, samt pasientfaktorer. Etiske hensyn omfatter håndtering av incidentalfunksjoner og personvern.