grensefriksjonen

Grensefriksjonen er det friksjonsbeløpet som maksimalt motstår glid mellom to kontaktflater før bevegelse inntrer. I mange tekniske sammenhenger beskrives den som grensefriksjonskoeffisienten μ_s, der maksimalt friksjonskraft er F_f,max = μ_s N, med N som normalbelastning. Grensefriksjonen betegnes derfor som statisk friksjon fordi den gjelder i den stasjonære tilstanden før sliping.

Ifølge klassiske friksjonsteorier oppstår friksjon i stor grad gjennom interaksjoner mellom mikroskopiske ujevnheter på kontaktflatene (asperiteter). Ved kontakt mellom ru overflater kommer den faktiske flate-til-flate kontakten i samsvar med normalbelastningen, og friksjonskraften avhenger av materialegenskaper, overflatens finish, temperatur og fuktighet. Når lasten øker til F_f = μ_s N, brytes tilstanden av «stasjonær» kontakt og glid starter, og den kinetiske friksjonen μ_k (med μ_k < μ_s) gir en ny, ofte lavere, friksjonskoeffisient under bevegelse.

Grensefriksjonen varierer med materialer, overflatebehandling, tilstand og miljø. Smøring samt temperatur og fuktighet kan betydelig redusere μ_s ved å danne mellomsjikt eller endre kontaktytens egenskaper. I praksis brukes grensefriksjonen i beregninger av låser, bremser, friksjonskoblinger og i tribologiske tester som vippetest og pin-on-disk.

Se også: friksjon, tribologi, Amontons’ lover, Coulomb-friksjon, kinetisk friksjon.